HISTORIER OM SÆRPREGEDE ANDEBU-PERSONLIGHETER
Noe av det som karakteriserer Andebu-folk, er den glede de har ved en god replikk og over pussige eller uvanlige tildragelser. En god historie blir gjemt og gjentatt i godt lag gjennom generasjoner. Historiene kan gjelde navngitte personer, og dersom navnet utelates, vil historien miste sin karakter. Historier om slike kjente personer som «Store-Kristian» Berg og «Vesledæl'n» er kjent også utenfor Andebus grenser.
Kristian Kristoffersen på Berg i Andebu, bygdekjempen «Store-Kristian», var kjent for sine veldige legemskrefter. Utallige historier har gått og går fortsatt om hans mange bedrifter, som spurtes viden om, både i andre bygder og i de nærmeste byer. Men Kristian var ingen slåsskjempe, han var en klok og besindig mann, som ikke på liv og død skulle vise sine krefter, men bare tok dem i bruk når han ble tvunget til det.
Store-Kristian var født på Berg i 1836 og døde i 1917, 81 år gammel. Da han var på sesjon, raget han bokstavelig talt et hode over alle de andre rekruttene. Han ble nemlig målt til 6 fot og 6 tommer, dvs. omtrent 2,05 m. Dessuten var han bredrygget og grovbygd. Klesplaggene hans, som er oppbevart på Vestfold Fylkesmuseum, er gode nok vitnesbyrd om dette. Faren, som tidlig var klar over hans kjempekrefter, var redd for at han kunne komme til å misbruke dem og ende på slaveriet. Men denne frykten skulle vise seg å være helt ugrunnet. Ved siden av gårdsdriften var Kristian også postbud i mange år; han bar posten fra Sem til Askjem 2 eller 3 ganger i uken.
Atskillige av historiene om Store-Kristian har allerede vært offentliggjort i aviser og andre skrifter (bl. a. finnes en god del i Ragnar Bergs bok «Fra landboforening til bondelag»). Nedenfor skal gjengis endel historier om ham, de fleste opptegnet av Ole Bråvoll. De mest kjente Store-Kristian-historiene er ikke tatt med her.
En vinterdag holdt Kristian på å lesse et tømmerlass i veien. Så kom gamle lensmann Larsen, grannen hans, kjørende. Han stanset og sa for spøk: «Du må ikke stenge veien, Kristian!» Kristian tok tømmerlasset på midten, løfta det opp på brøytekanten og spurte: «Kan de' stå her, dæ?» «Der kan det stå,» sa lensmannen og kjørte.
En gang kom Kristian kjørende til saga med en veldig stor eikestamme og rullet den av vogna ved sag-velta. Sagfolkene ropte til ham at han skulle ha lagt den med toppen den andre veien. Men da ble Kristian arg for en gangs skyld. Han greip om eikestammen, løftet den opp, snudde den rundt og sleppte den ned, så bordstomper og flis og bark spruta til alle kanter, og sagfolkene skvatt til sides så godt de kunne.
«Store-Kristian» Berg.
vi' du ha, dæ?» sa Sofie Aas. «Å, jæ tænker vi tar en dusing,» sa Kristian. Så fortsatte de å drikke øl og pratet i godlag som før. Kristian skjenkte dem han kjente av de andre som satt der også. Om en stund sa Kristian at nå fikk de prøve nevene igjen. «Å nå tenker jæ du kan ta i me' bægge hendæne,» sa han, og det gjorde Berggren. Men Kristian brukte bare høyre neven og slo begge Berggrens never i bordet, så glass og bottler hoppa i været. «Nå tapæ du, læll,» sa Kristian. «Ja, nog gjorde ja' det, og det realt också,» svarte Berggren. Så drakk de opp resten av ølet som gode venner.
En gang kom en journalist til Berg og skulle snakke med Kristian. Han så en gikk og pløyde ute på traet, gikk bort til ham og spurte: «Kan du si meg hvor Kristian Berg bor?» Journalisten var nådd fram til Kristian i det samme denne snudde. Kristian ba journalisten hekte skoklene av, tok plogen — som hadde bare ett styre — i den ene handa og pekte: «Der bur'n,» sa han.
I nest nederste gården på vestsiden av torvet i Tønsberg hadde de en innretning som viste hvor mye folk kunne løfte. De fikk Kristian Berg til å prøve seg også. «Kan jæ løfte de' jæ vi'?» spurte han. Jo, det kunne han. Han gikk oppi, tok i et handtak med hver hand og løfta. «Nå går ikke viseren lenger,» sa de. Kristian løfta videre så hele innretningen fulgte med, og så bar han den tvers over torvet, dit som basaren er nå. «Nå får di ta'n tebars igjen sjøl,» sa Kristian. Men de måtte kjøre innretningen tilbake med hest.
I bryllupet til Anders Henriksen på Lerskall var det en som ble litt «ugrei» inne i stua, det var visst Johan, som tjente hos Jørn Heia. Store-Kristian satt i kjøkkenet. Kvinnfolka maste lenge på Kristian at han skulle ta ham. Til slutt subbet Kristian stoler og annet småtteri unna, gikk inn i stua, tok Johan i nakken med ei hand og holdt ham i strak arm mens den andre spente, slo og banna. Så gikk han ut med ham gjennom kjøkkenet bort til skjulet, tok ham i bringa med den andre handa og dønnte ham i skjulveggen, sleppte ham så og slo i veggen så hele skjulet rista: «Nå ske' du væræ snill gutt, Johan,» sa han. Og aldeles stilt ble det.
En gang var Kristian på Kongsberg-marken. I et vertshus der var det to spirrevipper som begynte å slåss. Da Kristian syntes det var blitt nok av den leiken, gikk han bort til dem, tok dem i nakken, en i hver hand, løfta dem opp på strake armer, holdt dem fra hinannen, så de fikk se på hinannen ei lita stund uten å nå hinnannen. Så ba Kristian noen lukke opp døra, og så kasta han begge to ut på gata.
Kristian Berg var i Tønsberg en gang, og så gikk han inn i en spiseforretning og fikk seg suppe. Litt etter kom det inn en sjømann, som satte seg ved bordet rett imot Kristian. Han glante fælt på dette store trollet av en mann og begynte å drive ap med ham. Sjømannen fikk seg suppe, han også, men innimellom tok han suppe med skjea i Kristians tallerken også og fortsatte å gjøre spillopper. Kristian tidde still hele tiden. Da han var ferdig med maten, reiste han seg opp, bød handa tvers over bordet og sa: «Du får ha takk fær selskape', da.» Den andre kom med neven, han også. Da klemte Kristian til så hardt at blodet taut i fingertuppene på sjømannen, og så gikk han. Etterpå spurte sjømannen hvem den store mannen var, og så på handa si. Han fikk til svar at det hadde han igjen for at han hadde drivi ap med Kristian Berg.
I Årvoll-kjelleren i Tønsberg drev Sofie Aas lenge en spiseforretning med ølrett, som alltid var godt besøkt. En kveld som Kristian Berg, Matias Torp og mange andre satt der, spanderte den sterke svensken Berggren øl på Kristian og ga seg til å godsnakke med ham. Berggren var den gangen på veiarbeid oppi Dalsroa, så de kjente hinannen fra før. Svensken spurte om de skulle «ta bondetag». «Jæ veit ikkje håssen de' er, jæ,» sa Kristian. Berggren forklarte da at de skulle sitte på hver si side av et bord, holde høyrenevene sammen og albuene ned på bordet, og så skulle begge to prøve å bøye neven til den andre ned til bordet. Da skjønte Kristian at det var det vi kaller «å bryte nevær», og gikk med på det.
Berggren var også en snill og godslig kar, som alle virkelig sterke folk pleier være, så det var bare på moro alt sammen. Men han var så opplagt og full av spikk og streker fra rallarlivet sitt, og sånt visste ikke Kristian noe av, som den troskyldige bondegutten han var. Alle som satt og så på, kjente Kristian og var sikker på at han skulle vinne. Men sannelig fikk ikke Berggren handa til Kristian ned på bordet. Alle glante, og Store-Kristian undret seg også over dette. Han reiste seg opp, slo begge handbakene i taket og sa: «Få lett meire øl!» «Å møe
«Tok'n hardt i?» spurte jeg (Kr. Kristoffersen) Berggren siden en gang — jeg var godvenner med ham også. «Å, Gu' bevara mig vel! Ja' var redd han skulle knasa hela handen min,» sa han.
På eksisen var Kristian Berg og en flokk andre soldater i ei skjenkestue. Der begynte de å egle seg innpå ham og mase med ham om at han kanskje ikke dugde så mye som folk sa og denslags. Kristian ble antagelig litt harm og spurte verten rolig om han kunne få lov til å slå litt i bordet. «Ja, der borte står det et bord med askeskive, der kan du slå så mye du vil,» sa han. Kristian gikk bort og slo i hjørnet på bordskiva, så betane datt i gulvet. Men da ble det stilt.
Kristian gikk så bort til verten og sa lognt: «Å møe ske' jæ betale fær ska'en? Jæ slo ikkje hardt, men de' blei nok fær møe likevel.» «Nei, det skal du ikke betale noe for, et slikt mesterstykke er gildt å ha til en erindring,» sa verten.
Etter Ole Bråvoll og Kr. Kolkinn.
Ole Olsen Briskemyr, far til Ole Kristian, kom fra Østfold. Der hadde han vært medhjelper hos en feltskjær i Fredrikstad. Han var en stor og staut mann. Han ble gift med datteren i Briskemyr, rett nord for Bjørkedalen, og ble husmann under Trolldalen. Der fødde de et par kuer. Han gjorde onnearbeide hjemme og hadde saktens også noe pliktarbeide i Trolldalen. Så ble han bygdevekter eller «ståtarkonge» — «fantepisker» ble det også kalt — for 20 daler året. Det var han så lenge han levde, og etter ham ble Olaves Bakkane i Hvitstein-kroken bygdevekter. Mens Ole rak omkring i bygda for å se etter fantene, tjente han litt ekstra med å bære vadmel til og fra stampene, eller rokker fra Brekke i Kodal eller Sønset i Høyjord. Før jul gjorde han gjerne en rundtur i bygda, og da fikk han ofte kake og annet godt med seg. Ola Brisk, som de kalte ham, var gift tre ganger. I første ekteskap hadde han sønnen Ole Kristian, f. 1843, og en datter, Regine Sofie, f. 1846. Sønnen, Ole Kristian Briskemyr, var også en stor og velvoksen kar. Han var rank som en soldat og lettvint som et ekorn. Han hadde stor, krokete nese, som han iallfall lot som han var stolt av: «Jæ er a' kongeli' ætt,» sa han, og skjemtet med fantekonge-navnet. «De' kan di se på dæn store krokete nesæ mi.» Ole Kristian drev med stokk for hare og storfugl fra han var bare liten, og begynte tidlig med børse også. Til eksersis ble han sendt til garnisonen i Kristiansand, og der tok han skyttermedalje. Han ble gift med en enke som hadde gård på Gulli. Da selfangsten var på sitt beste, var Ole Kristian det også, så han fikk hyre som selskytter.
Ole Kristian og Kr. Kristoffersen (Nøklegård) hørte en gang til på hver si selfangstskute, men i fangsttiden kom skutene vanlig sammen ned på feltet. Kr. Kristoffersen så engang at Ole sprang på isen med børsa i neven etter en isbjørn. Han hadde dratt av seg støvlene og sprang i strømpelesten for ikke å gli på isen. Han fikk isbjørnen også. Han hadde skutt 27 slike, sa han selv. Alle selskytterne hadde kommandoen over hver sin robåt med 5 mann ombord. Den båten som hang fremst på styrbord side ble kalt «Kukken». Ole Kristian var skytter på en slik båt, og så kalte de ham Ole Kristian Kukken.
En gang Ole Kristian var med «Jason» og Kr. Kristoffersen med «Geisir», lå de to skutene like ved siden av hverandre. Det var ikke så mye sel da, men det lå noen på isen et stykke unna. Begge skutene sendte ut flere båter. De fra «Geisir» var først, men de syntes det ennå var for lang avstand til å skyte. Ole Kristians båt var sist, og båten hans var så langt baketter som fra «Geisir»s båt og til selen. Men Ole sto og balanserte på den vesle bakken på robåten mens mannskapet rodde, og skaut forbi den første robåten så hodet på den ene selen etter den andre seg ned på isen. Etter hvert skudd snudde Ole seg til folkene sine og skreik: «Ro, ro!» Da ropte skipperen på den første båten og spurte hvem det var som skaut slik. «Å, de' er Olæ Kukken, om du har hørt gjiti hannom,» svarte Ole. «Jaggu har jæ så, å nå har jæ sett'n au,» sa skipperen.
Ole Kristian hadde egen rifle, og han var så sikker til å skyte at Kr. Kristoffersen engang så at han festet en tom patronhylse med åpningen ut på et tre og skaut kula inn i den tomme patronen. Det var gode tider for selskytterne, han kunne komme hjem med 100 daler etter en ishavstur, og det var mange penger dengang. Han farte på Nordishavet i over 30 år.
Han var en original i det daglige arbeide hjemme også. Når han skulle på vedhugst, fraktet han med seg et helt lass med redskap: flere sager og økser, slipestein, slegge, taburett til å sitte på, osv. Han gikk mye på ski, og han hadde selskinn under skiene sine. Han brukte den gamle skikken med hull og snor i skituppene. Når han gikk oppover bakkene på veien, dro han skiene etter seg. Dette hadde ikke folk sett før, og holdt det for et av Ole Kristians rare innfall.
Han drakk ikke mye selv, men var svært spandabel. Ved sammenkomster, som f. eks. auksjoner, hadde han i yngre år en liten brennevinsdunk med bierhane på ryggen, og der hang det et drammeglass også. Traff han en han ville skjenke, så snudde han ryggen til: «Værsego' å tapp i te dæ,» sa han.
Kortspill var han henfallen til. Han kunne ikke la det være. Han ville spille høyt også, og tape gjorde han så å si alltid, så det hendte han rauk en 2—300 kroner på en kveld. Det fortelles at presten Pedersen engang ble tilkalt til Ole Kristian mens han var på Gulli. Det var kona som fikk tak i ham fordi Ole var så svær til å spille kort og tapte så fælt, og så skulle presten formane ham å få ham fra det. «Ja, men præsten spellær au,» sa Ole. «Ja,» sa Pedersen, «men ikke for bedrag.» «Jo, han snyter støtt,» sa Ole. Han spilte bort så mye på kortspill at fortjenesten hans ikke strakk til, og formuen gikk også med, så han døde som en fattig mann.
Etter Ole Kristian hadde hatt Gulli, kom han til Sandar. Han var ikke fornøyd med kona si. En tid var han på Nøtterøy og hugg ved, og en kveld kom han til Gulli, mens Kr. Kolkinn handlet der. Så fikk han høre at kona hans var død. «Hei sann, nå er jæ ænkemann, gøtt!» sa han, «di sier ho er dø'.» Det var stor stas.
Hun gikk fra gård til gård, Linne Skræbb. Hun hadde mistet mannen sin. Han gikk på jakt en langfredag, og så kom straffen. På Haugan-hågan raste det en stor stein over ham, og han ble liggende under. Da folk fant ham, var det for sent.
Folk forteller at Linne skulle ha sagt da hun fikk høre hvordan det hadde gått med Ola: «Ja, så får jæ itæ potetsteikæ aleine, da.» Men hun skulle også ha sagt: «Stein' glei å glei, så han fækk nå Guds betænkning.»
Linne hadde det med å snakke bakvendt. Folk hermer etter henne: «Nå får du opp, Olæ, fær skomakeræne er høgt oppå himmelen, å solæ like borti gatæ.» — «Jæ ville høre å møe gvitære dæn svarte ullæ er enn dæn dyre.» — «I Hånædælen var di snille, der fækk jæ sju ælne misusmør å et fat strie.»
Engang fikk Linne kjøre med Ellev Ambjørnrød og satt på vognbordet med sekken på ryggen. «Du får 'a lægge a' dæ sekken,» sa Ellev. «Å nei, de' får 'a væræ vel at jæ får kjøre, om ikkje sekken au ske få kjørt,» sa Linne. Hun var en av de mange som i gamle dager måtte gå fra gård til gård og be til mat og klær.
Kristen Abrahamsen Ønne (Ådne) var på mange måter en original i bygda. Han var født på Ønne i 1805 som den eldste av tre søsken og overtok senere farsgården, som det lå mye og grov skog til. Enda han kom oppi mange og store forretninger, lærte han visst aldri hverken å lese eller skrive. Ved siden av gården (se nærmere i Gårdshistorien) drev han også, i kompaniskap med andre, som skipsreder (se avsnittet «Andebu og sjøen»). En tid eide han, sammen med et par andre, Fossnes i Arendalsogn. Han drev altså så å si «i den store stil».
Her skal vi nøye oss med å fortelle litt om Kristen Ønnes forbindelse med Svend Foyn. Det er Ole Bråvoll som er hjemmelsmann for det følgende.
Da Svend Foyn skulle bygge den første skuta si, «Haabet», kjøpte han materialer av Kristen i Ønne-skogen og var selv med og kjørte der — det var ikke så sprekt med Foyn heller enda da. Fra den tiden ble de gode venner og hadde forretninger med hinannen, og de var nokså like begge to, både av utseende og lynne. Begge var raudlette, store, grovbygde og uvande. De kunne være egne, vrange og smålige, men reale også, begge to.
Når Svend Foyn trengte en stor stokk, så sendte han bud om det til Kristen Ønne. Engang i 1880-åra, da Kristen hadde fått et slikt bud fra Foyn igjen, kjørte han ei svær spire til Foyns hjemmestasjon, Revodden på Ramdal. Men så var spira likesågodt 10 fot for lang. «Ja, de' er rå' me' den pølsæ som er fær lang,» sa Kristen, fikk tak i ei sag og skar av 10 fot av rotenden. Da var den passe. «Å nei takk! Jeg vil ikke ha noen toppstokk!» sa Foyn, og spira ble liggende der. Et års tid etterpå sendte Foyn en tømmermann med særskilt bud til Kristen for å høre hvor mye han skulle ha for spira. «Nå' 'o ikkje var go' nok før, så er 'o de' væl ikkje nå hæller. Ho kan ligge der!» sa Kristen. «Ja, ja, det er riktig, det!» sa Foyn, da mannen kom tilbake med svaret. «Jeg kunne ha tatt den den gangen jeg kunne ha fått den. Kristen er en mann, det! Jeg hadde gjort det samme jeg!» sa han.
Det skal være usagt om Kristen hadde lånt penger av Foyn eller hvordan det var gått til at han var blitt ham skyldig 300 daler, som han betalte renter av. Men Kristen holdt seg ikke til måned eller dato med rentebetalinga, han betalte når det passet for ham, og da kunne det dra lenge over tiden. Men Svend Foyn tok ikke noe på vei for det. Så var det engang Foyn hadde fått en ny kontorist som ikke kjente noe til Kristen Ønne. Regnskapene viste at rentene skulle ha vært betalt for lenge siden. Kontoristen gjorde sin plikt og sendte ekspress til Kristen etter pengene. «Ja, jæ ske' 'a kommæ å betale dom,» sa Kristen.
Da det var gått en tid, bestemte Kristen seg for å reise med pengene. Han dro på seg en gammel, sjaskete vadmelsfrakk og et par store, raude støvler og kjørte til Ramdal. Der gikk han inn på kjøkkenet og spurte om Svend var inne. «Ja-a,» sa jenta langt og forsiktig, gikk inn i stua og sa til Foyn at det sto en fattigmann uti kjøkkenet og spurte etter ham. «Ja, ja, han vil vel ha noe penger, da,» sa Foyn og grov i vestelomma etter noen småskillinger, mens han gikk ut i kjøkkenet. «Nei, god dag, god dag, er det Kristen som er ute og reiser!» sa han, hilste på ham, tok ham i armen, bad ham gå inn og gikk arm i arm med ham inn i stua. Så fikk han Kristen til å sette seg ved siden av ham i sofaen og begynte å godsnakke med ham. Jentene studerte fælt på hva det var for en fattigmann som Foyn tok så vel imot.
«Er du færleien fær pæeng nå?» spurte Kristen. «Ne-i,» sa Foyn forundret. «Kontoristen din der sendte bå' etter ræntene!» sa Kristen. «Den tosken!» sa Foyn, og så fikk kontoristen høre det: «Det der er noe som du ikke har noe med! Det skal jeg greie sjøl, det! Ja, ja, han er ny her, han har ikke greie på våre saker, ser du,» sa Foyn.
Kristen betalte rentene og visst hele gjelda også den gangen.
**********
En annen kjent bygdeoriginal var Hans Nilsen Lilledal eller Vesledæl'n, som han populært ble kalt. Om ham går det også mange historier. De fleste av dem finnes i Ragnar Bergs bok «Fra landboforening til bondelag», og de tas derfor ikke med her.