INNHOLD

GÅRDSREGISTER

De satt på høyre siden av kua på en melkekrakk med tre bein og melket. Ifra gammelt skulle de gripe ned i møkkarenna før de begynte å melke, så ikke trollskap skulle skade melk eller smør. Men i vår tid pyntet de først spenene med handa og melket først frampattene og så bakpattene, med både å klemme og dra, og så gikk de over alle pattene igjen, for i det siste var fløten, sa de.

De hadde særskilt melkekolle, 11 tommer tvert over og 7 ½ tommer høy, eller ei trebøtte («høvlebytte»). De hadde ei eller to bøtter stående på fjøsgolvet til å tømme i. Da ysteriene kom sist i 1880-åra, ble det klaget på dette, så det ble vanlig å ha bøttene stående i fjøsgangen med et klede over.

Katten fikk melk av en trekopp når de melket. Matmora silte opp melka på kjøkkenet, og ungene møtte opp for å få en «silingsup». Silen var fra gammelt en svarva trekopp med ei plate på hver side til å hvile på over bøttekanten. Den hadde et åpent kors eller mange runde hull i bunnen. Kors var bedre enn runde hull, for det beskyttet mot trollskap. I silen lå en hårduk, flettet av kurumpehår.

Melketrauene, ringene eller fatene ble satt på hyller under taket i stua, eller i kjøkkenskapet. I skapet satte de melketrauene i stabler oppå hverandre som mursteiner, og ringene oppå hverandre med ei melkefjøl imellom. Slik sto melka først der det var varmt, og så flyttet de den dit det var kaldere. Da gikk rømmen lettere og bedre opp, mente de. Etter to dager ble melka rømmet opp. Matmora holdt melkefatet i venstre hand og helte melka sakte ned i et annet fat mens hun holdt imot rømmen med bakkanten på høyre handloven. Så ble rømmen igjen, den ble tømt i rømmefatet eller kjerna, og så tok de et nytt fat og gjorde det samme. Når melka var tykk og sur, strauk de rømmen bort til ene kanten av melketrauet og øste den opp i rømmefatet med ei treskje. Etter hvert kom det også særskilte rømmekniver av tre. De som var på hvalfangst, laget dem av bein også.

Fra setra bar de fra gammelt melk i ei sponsebøtte med trehank. Den er lagget, med rette vegger og litt smalere øverst enn nederst. Den hadde lagget bunn i begge ender, den øverste hadde både sponsehull for armen til rengjøring, og tappehull. Den tok en 8—10 potter. I Trolldalen skal de ha en slik en enda. Eller også brukte de, muligens litt tidligere, ei flaske av tre. Den var lagget på samme måte som sponsebøtta, men var litt høyere og smalere, og istedenfor hank hadde den to faksler og var til å bære på ryggen. Kr. Kristoffersen hadde hørt at Ole Hansen Rolighet fortalte at da han var smågutt, for en halvannet hundre år siden, hadde de på setra en treholk som de fylte med melk etter hvert. De rørte i den hver dag med en trespade som sto i melka hele tiden. Denne melka ble brukt av skogshuggere og kjørere hele vinteren.

Når melka sto for lenge kaldt, kunne den bli blåsur. Da var den ikke brukende hverken for dyr eller mennesker. Når blåsur melk ble blandet med tykk melk, ble den kalt skramlemelk, den ble sommetider brukt til grøten. Skomakerne Ole A. Berg og sønnen hans fikk ca. 1880 i Ambjørnrød så ekstra god melk at de rent måtte undre seg, inntil de endelig oppdaget at matmora Anne Kristine hadde melka stående i stallen.

 

Tettemelk.

Om sommeren brukte de tettemelk. Den skilte seg aldri så det ble myse av den. Ole Kolkinn fortalte at fra gammelt strauk de en tettemunk (snegle) i bunnen på det fatet de ville ha tettemelk i, før de silte melka i det. Så ble det tettemelk. Den var så seig at det hang en streng av den fra fatet bort til skjea helt til en fikk den opp i munnen. Knut Tveitan sier at de laget bare en liten porsjon første og andre gangen, og først tredje gang begynte de å bruke av melka. De kunne også bruke tettegras, sier Ole Bråvoll. Det hadde samme virkning. Neste gang kunne de så stryke fatene med litt melk fra forrige tettemelkfat. Virkningen var den samme enten de brukte tettemunk eller tettegras første gang. Dette het «sette under». Smitten var ellers så virksom at bare de vasket melkefatene i samme vannet, så ble alle fatene smittet. Fløten fra tettemelka hadde de sammen med den andre fløten. [Det er blitt gjort forskjellige forsøk på å lage tettemelk av tettemunk og tettegras. Så vidt en vet er det ikke lyktes å lage tettemelk på den måten. Men smitte fra trekar brukes. Jeg vet ikke om en har det i bygda ennå. Red.]

Separatorene kom hit til bygda i 1890-årene. Dette forandret endel på melkestellet. Det ble mye lettere da de slapp alle trekarene som skulle vaskes og holdes i orden. Men den separerte melka var ikke på langt nær så god som den som fløten var tatt av på den gamle måten.

 

Smørlaging.

Rømmespannet lignet på et smørspann med lokk. Det var vidt nederst og smalere øverst. Det kunne ta opptil 20 potter, alt etter hvor mange kuer de hadde. Det hadde tappehull til å tappe av myse, hvis det ble noen. De kjernet bare en gang i uka. Både rømmespannet og kjerna sto inne i stua, der det var varmt, så rømmen ble sur, for da mente de det ble både fortere og mere smør av den. De kjernet i ei kjerne som hadde lokk med hull i midten til kjernestaven. Kjerna ble varmet med varmt vann før de slo i rømmen. Og de holdt seg i nærheten av varmen mens de kjernet. Det ble omtrent som i den gamle visa: «Åtte potter rømme, fire merker smør». Smøret ble tatt opp av kjerna og lagt i et fat. Det ble skyllet og knadd i vann straks. Dagen etter ble det også skyllet og knadd i vann, for å få bort alt saupet (kjernemelka). Så ble det saltet og stappet tett i et smørspann.

Smøret ble solgt i byen. Senere tok landhandlerne imot smør og egg. I 1860-og 70-åra var det noen som brukte hjemmelagde tønnekjerner. De var lagget og med sponsehull. De var til å dra rundt med ei sveiv. I 1880-åra ble det snekret kjerner med flatt lokk og avrunda bunn. Inni var det ei vinne med to grinder i kors, til å dra med sveiv. Slike kjerner er i bruk ennå.

Alle kar til melkestellet var av lagget tre. Disse ble vasket i kokende briskelåg, og det var et svært strev med denne briskekokinga. Lågen ble brukt til drikke for dyra etterpå, så den kom til nytte slik også. Etterat de fikk separator, ble det bare kjerna og smørtrauet som skulle briskekokes. Da sluttet de med å lage smør bare av sur fløte også, de brukte søt fløte, og det ble smøret bittert av.

 

Ysting.

Pottost. Av råmelka, helst det første målet, ble det laget pottost. De helte melka i ei steintøysform, som de satte i varmt vann i ei gryte eller i steikeovnen. Ei jerngryte ville sverte hvis de hadde råmelk i den.

Søtost (kvitost). Den ble ystet av søt, melk som fløten var tatt av, og lagt i ei svarva treform. Om et døgn eller så ble den tatt opp, og lå og tørket og festet seg en tre ukers tid. Så lå den i sterk saltlake ca. en uke. Da brukte de den til sulmat ved siden av poteter. Eller også tok de den opp av saltlaken etter et par dager, la den i bitterostholken og lot den ligge der noen uker, etter som de ville ha den sterk til. Den ble brukt til pålegg.

Dravle. De helte melk som fløten var tatt av, opp i mysa etter søtosten, kokte det opp og la den nye osten som fløt opp i et spann. Den sammen med mysa ble kalt dravle.

Bitterost, se under Seterstell.

Kjernemelksost. De varmet opp, ikke kokte, kjernemelk så den skilte seg. Så tok de opp osten med ei sleiv og hengte den opp i en pose. Så skulle den bare blandes med salt og karve, og den var ferdig til bruk.

Prim. De kokte mysa etter søtostystinga til den ble som tynn grøt, da var det prim. Når de kokte slik myse til den ble helt innkokt og fast, ble det søtprim, som de hadde i primformer. Disse var på skikk omtrent som et vidt smørspann uten lokk.

Surprim. Hjemme på gården ble nok myse etter kjernemelksost- og bitterostystinga brukt til dyrefôr, men på setra ble det mye slik myse, og der slo de den i et kar og lot den stå og surne til det ble en stor porsjon. Så kokte de den inn i ei stor gryte til surprim, som de hadde i primformer med et klede i.

Gammelost. Vi kjenner ikke til at det er blitt laget gammelost i Andebu.

Mysesmør. Etter ystinga tok de gjerne litt myse og kokte litt på den, jevnet den senere med litt siktet mel, så det ble passende stivt til å smøre på brødet. Da var det mysesmør.

Melk til middagsmat. De rørte tykk melk, litt salt og karve sammen i et fat. Hadde de litt fløte i, ble det så mye bedre. Eller de skavet litt surprim i. Det ga en frisk smak. Dette ble brukt ved siden av varme poteter og med havrebrød til. Det ble gjerne kalt «dupp og poteter». Det ble brukt av fattigfolk, men også på gårdene. Det smakte godt, men ble regnet for mager kost av arbeidsfolk.

 

Ysterier.

Andebu Landboforening (stiftet 1867) hadde i 1868 planer om å bygge et meieri i Kirkebrekka, men det ble ikke noe av. Litt ut i 70-åra var det en kort tid et meieri i Borrone (Askjem). Hans Kristian Kile fra Ramnes var her midt i 70-åra og ville bygge ysteri i de gamle husene i Framigården på Stålerød, som sto øde på den tiden. Men heller ikke denne planen ble realisert. Et nystartet ysteri på Kverne i Arendalsogn gikk også bare en kort tid.

I Jarlsberg og Larviks amt sett under ett var ysteridriften kommet i gang i flere herreder alt i 1860-åra og fikk etter hvert større betydning her enn de fleste andre steder i landet. Fra midt i 70-åra kommer også Andebu med for fullt, og i åra 1877 til 1901 ble det satt i gang 6 ysterier i prestegjeldet: Andebu ysteri (Gulli) 1877, Bråvoll 188o, Kodal (Trevland) 1883, Høyjord (på Høyjord gård) 1897, Sukke 1899 og Gallis 1901.

De fleste ysteriene ble bygd på andeler (parter). På Bråvoll ysteri kostet en andel 20 kroner, en halv andel 10 kroner. Andelene kunne også betales med melk. De som hadde andel var pliktige til å bringe melk fra både morgen- og kveldsmelkinga til ysteriet. Andre kunne også få bringe, men de fikk litt mindre for melka. Melka måtte bringes til ysteriet hver morgen, kveldsmelka i et særskilt spann, for ystersken måtte smake om den var sur før den ble målt. De ordnet seg med kjørelag. De som ikke hadde kjøredag slapp da med å bringe melka bort til roteveien. I 1870- og 80-åra fikk leverandørene ca. 3 skill, potten for nysilt melk. Alle bringa så mye melk de kunne til ysteriene, så det ble ofte lite melk hjemme til husholdningen og dyra. Kostholdet ble i det hele mye forandret da ysteriene kom. Siden de solgte melka, ble det for lite smør hjemme, og noen kjøpte margarin isteden da den begynte å komme. Og det ble selvsagt mye mindre melkemat også. Til mat i husholdningen ble det brukt mere sild og brisling og spekemakrell.

Alle ysteriene er nå forlengst nedlagt, de fleste opphørte i 1930- og 40-åra.

En sentral skikkelse i ysterivirksomheten i Andebu var grosserer Kristian Kolkinn. Vi gjengir nedenfor en kortfattet oversikt han selv ga muntlig i 1949 om den første ysteridriften i Andebu:

Ysteriet på Gulli kom i drift i 1877. Den første bestyrer var Kr. Kolkinns bestefar, Nils Iversen Skarsholt; han kjøpte den Gulli-gården som nå Trygve Gulli har. Sogneprest Pedersen og Ole Bjuerød var blant de drivende krefter for å få det i gang. Det var et andelsmeieri (visstnok aksjeselskap): de som skulle levere melk, gikk sammen om å bygge det. Ysteriet ble ledet av et styre, Ole Sørensen var kasserer. Ysteriet gikk uavbrutt fra 1875 til 1894; de siste åra var det endel misnøye med driften, og i 1894 kjøpte Kr. Kolkinn ysteriet for 4000 kroner og drev videre for egen regning. Personalet besto som regel av to ystersker. Det ble produsert såkalt «jarlsbergsk schweizerost» («feitost»); ostene var mindre enn vanlige schweizeroster. Som biprodukt fikk en mysost. [Den jarlsbergske schweizerost var blitt til som konkurrent til den virkelige schweizerost, og den som etter utallige forsøk hadde funnet metoden for produksjon av jarlsbergosten var Anders Larsen Bakke i Våle (f 1899). Han bygde eget lokale for ystinga og kjøpte opp melk fra gårder i omegnen. Anders Bakke ble andelseier i mange anlegg. Hans ysteri gikk over til aksjeselskap og ble anlagt på gården Olumstad. Det opprinnelige aksjeysteri ble 1872 flyttet til Holm. Denne schweizerostystinga førte etter hvert over til en mere spesiell ostesort, som ble kalt norsk feitost, og det varte ikke lenge før feitostystinga i det sønnenfjelske Norge ble drevet mest nettopp i Jarlsberg og Larviks amt. Her fikk osten sin noenlunde bestemte form og navnet jarlsbergost. Prisen varierte opprinnelig mellom 80 og 90 øre pr. kg. Red. anm. — Opplysningene fra Amund B. Helland, Jarlsberg og Larvik amt, Kra. 1914.] Senere gikk så Kolkinn i gang med å lage gaudaost. Det var Edv. Trevland i Kodal som var primus motor når det gjaldt gaudaosten i Andebu, og det var av ham Kolkinn lærte produksjonsteknikken. Gaudaosten var bedre betalt enn «feitosten» (kr. 1,00 à 1,10 pr. kg). En vesentlig del av osten ble avtatt av kommisjonærer fra Kristiania, noe gikk til kjøpmenn i Tønsberg og Sandefjord. Ellers drev Kolkinn hele tiden som sin egen handelsreisende og tinget bort til kjøpmenn. Leverandørkretsen var fra først av svært stor, helt fra Østre Flåtten, Andebu prestegård, Bjuerød, Askjem og utover til Gjein, Horntvedt og Bergan. Da det ble ysteri på Gallis (Nils Gallis), begynte jo en del å levere dit i steden. I 1878 ble det ysteri på Bråvoll, også andelselskap; gamle Olsen på Bråvoll var mye med, var regnskapsfører bl. a. Da Kolkinn overtok Gulli-ysteriet, hadde det alt vært ysteri på Trevland (opprettet 1883) en tid (Edv. Trevland). Det brente, men ble bygd opp igjen. I 1899 ble det ysteri på Sukke. Kolkinn forpaktet det et par perioder og kjøpte det så. Det var også et ysteri på Høyjord (fra 1897). Det var den gamle skolen på Skjelland som ble flyttet deropp. Melkeprisen var først 8 øre literen, senere øket den til 10 øre.

Kr. Kolkinn hadde også betydelige interesser i ysterier og meierier rundt i landet, og det er rimelig såvidt å nevne dette her. Vi gir en liten oversikt, også den på grunnlag av hans egne muntlige opplysninger. Kleppe meieri på Jæren hadde han fra 1905 og utover. Melkeprisen var her til å begynne med 8 øre literen. Da bøndene i Ogna hørte de kunne få 8 øre, sa de at de syntes det var «en goe pris». Men Kolkinn kom likevel ikke til å kjøpe noe meieri der. I 1906 kom han til Kristiania, hvor han i mange år drev handel med ost en gros. I åra 1908—10 reiste han mye i Trøndelag for å kjøpe ost, og det endte med at han kjøpte meieriet i Overhalla, som han eide i åra 1910—18. Han hadde også interesser i meierier på Høylandet, i Grong, Snåsa og Fiskum. En tid hadde han et meieri på Finnøy i Ryfylke, likeså i Helleland (nær Egersund) og i Heskestad. Senere fikk han også betydelige interesser i Troms fylke (Sørreisa, Kvefjord, Sørvik, Balsfjord og et par steder til).

 

Grøt.

Når vannet kokte, tok de full venstre neve med mel og drysset litt og litt i vannet, mens de rørte med ei tvare i høyre hand. De kunne ikke drysse melet så fint at det ikke ble klumper (klepper) i grøten. For det var mange som likte klumper, og de hermet etter én: «Kok kleppete grøt, kjære Lisbet».

Grøten skulle være tykk. De gamle sa at den skulle være så tykk at en skulle kunne stikke økseskaftet gjennom den og bære den på aksla når de skulle i skogen og ha den til niste. Dette var «nevegrøt» og av grovmalt havremel, som ikke hadde så lett for å klumpe seg. Det ble verre i 70-åra da de begynte å koke grøt av finsikta byggmel. Da ble det mange og store klepper. Senere fikk de dørsle (= dørslag), og da ble grøten «slett», dvs. uten klepper. Men flere av de gamle var misfornøyd med dette, og Hans Persen Torp sa: «Jæ vikkje ha dæn disslegrøten, jæ».

 

Brødbaking.

Vi vet ikke når de begynte å bake brød i bakerovn her i bygda. Vi vet bare at det var bakerovn i hver gård her før vår tid. På mange småplasser kunne den være av gråstein eller soltørka teglstein. Ifra før vår tid bakte de brød av hjemmeavlet og hjemmemalt rug. De blandet gjerne litt byggmel i bakemelet. Deigen ble oftest satt med vann. Hadde de litt myse eller kjernemelk i, var det bra. De brukte surdeig til rugbrødet. Hadde de glemt å ta av deig, fikk de låne av naboen. Noen ganger grislet de, andre ganger ikke. Til brød av hvetemel brukte de alltid gjær fra ølbryggeriene. De tok gjerne ølgjæren som var på bunnen av øltønna. Den kunne også tørkes og oppbevares. Men hadde de raka opp, kunne de kjøpe bayer-gang i bryggeriet på Teie ved Tønsberg.

De hadde et digert knatrau av ei uthola osp eller av en bjørkekubbe, en 3 fot langt og en 18—20 tommer bredt. Annen redskap var ei grislefjøl, et glodrag, ei sope (en soplime på en lang staur, innsatt med furubarkvist eller bustelyng til å feie bakerovnen med) som de duppa i vann så den ikke skulle ta fyr, en brødspade til å sette brødet inn og ta det ut med.

Til litt større bryllup og begravelser bakte de én bakning av grovt og én av fint rugmel og to bakninger av fint hjemmeavlet hvetemel. Til jul ble det fra gammelt bakt flere bakninger, fordi brødet skulle vare til kyndelsmess (2. febr.). Både til jul og ellers var det vanlig at de bakte ei bulle (lite brød) til hver unge. Tidligere var det skikken at tjenerne også skulle ha ei bulle. Skikken med bulle henger ennå igjen noen steder. Når Trina Hallenstvedt hadde satt brødet i ovnen til julebakinga, tok hun litt aske på brødspaden, hivde asken oppi pipa og sa: «Høg som så! Å brei som rævæ mi!»

INNHOLD

GÅRDSREGISTER